All slutt har en begynnelse.
Det hele begynte med at jeg hadde 4 timer til overs. - Jeg bestemte meg for å skrive et innlegg til et fagblad. Jeg skrev det. Kl 2.00 om natten var jeg ferdig. Etter å lest igjennom det fant jeg ut at ingen ville trykke det. Og da bestemte jeg meg for å legge det ut på Internett. Så er det i alle fall ingen som kan si at jeg ikke gjør noe. Skal vi gå sammen om å lage en forandring? Eller må jeg gjøre det alene. Angsten for nye tanker er grusom og sannsynligvis det dike som mest av alt demmer opp for framskritt, viten og lykke. Dette her er for jævlig - hvorfor skal alt nødvendigvis ha et forord?